fredag, februar 27, 2009

Et dikt fra fortiden

Her en dag satt jeg og leste gjennom noen av mine gamle dikt. Et av de jeg kom over heter "Millenium". Jeg skrev det på videregående da jeg var en engasjert tenåring. Husker jeg leste dette opp i norsktimen, noe jeg ofte gjorde når jeg ville dele et av diktene mine. Det var noe jeg begynte med på barneskolen, allerede i førsteklasse, tror jeg. Før bloggens tid var kommet.

Tilbake til dette diktet. Husker ikke helt alle tankene bak det, men det ser ikke ut til at jeg var så fryktlig optimistisk til årtusenskiftet. Egentlig så var jeg det, men jeg var (og er) så evig gladkristen at jeg hadde vel bare godt av å presse ut noen samtidskritiske holdninger på rim.



Millenium


Vi smaker på hverandres forrædende blod,
sørger for at sårene aldri vil gro.
Vi prøver ut minuttene, fanges av tiden,
flykter fra lyder fra den andre siden.
Vi leter etter spor vi allerede har funnet,
vi dreper i kriger vi allerede har vunnet.
Vi bærer hverandre på hvitkledde bårer,
og tapper ut vannet i våre tynne årer.
Det drypper blod av våre nister,
det leker barn i våre kister.
Det er skrevet i grusen;
”Velkommen til år to tusen!”

Victoria Rousing,
28.03.00

onsdag, februar 18, 2009

Tenerife - just in time



Vi kom tilbake fra charterferie i Tenerife for et par dager siden. Jeg har fortsatt merkbart skille her og der. Jeg er fortsatt litt brun. Har ikke kommet helt i jobbmodus ennå. Vi trengte den ferien etter alt som har skjedd i det siste og etter begravelsen i England var det godt å komme seg litt bort. Men det var så vidt vi kom oss på flyet. 5 minutter senere og alt ville gått galt:


Vi kjørte hjemmefra kl. 04.00 om morgenen. Vi hadde kommet hjem fra London sent på kvelden før og var ikke i seng før 01.30, så vi var ganske slitne da vi satte oss i bilen. Til vår store begeistring hadde brøytebilen vært ute før oss, så vi hadde god tid. Trodde vi. Vi kjørte i ca. 4 minutter da vi oppdaget at veien kun var brøyet fram til den ekleste, bratteste, mest svingete bakken i området. Det var helt stopp, men en bil hadde laget spor i den halve meteren med snø som lå på veien, så vi gjorde et forsøk. Vi kom ikke langt før vår lille BMW nektet å kjøre videre. Nå var det rygging som gjaldt. Ingen gatelykter, masse snø og en klokke som tikket. Lee var stressa, jeg var ikke til mye hjelp og det snødde og det snødde...Etter mye om og men var bilen snudd og vi krysset fingrene og tærne og bedde alle bønner om at (om)veien rundt skulle være ryddet før snø. Ryddet og ryddet, den var i alle fall kjørbar. Vi mistet en halvtime på dette, men etterhvert kom vi oss på hovedveien og så på motorveien. Det var ikke en bar flekk og se, og med kun et kjørbar felt hele veien til Gardermoen (fra Askim) begynte vi å forstå at tiden var veldig knapp. Jeg satt og ba hele veien - jeg hadde nok å be om:



  • Om englevakt (for et føre!!!)




  • Om at brøytebilmannen skulle kjenne dette på samvittigheten




  • Om at vi skulle rekke flyet




  • Om at jeg hadde husket å pakke bikinien


Da vi kom fram til Gardermoen hoppet jeg av for å sjekke inn mens Lee parkerte bilen. Da var det nøyaktig en time til flyet skulle lette. Jeg løp som en tulling til nærmeste innsjekkingsautomat og fikk sjekket inn for oss begge. Det var da jeg kom til bagasjedroppen at jeg ble stoppet. Jeg kunne ikke sende avgårde Lees bagasje før han var der selv in person. Men de beroliget meg og sa at bagasjedroppen ikke stengte før om en halvtime. Jeg takket Gud og ringte Lee. Han hadde problemer med å finne en åpen, brøytet parkeringsplass og jeg fikk snart beskjed om at han satt dønn fast og kom seg ingen vei. Klokken tikket og snart var det tolv minutter til Lee MÅTTE være der. Tolv minutter og flere parkeringsplasser unna. Man kan ikke GÅ fra langtidsparkeringen til insjekkingen. Det går jevnlig (og ujevnlig!) busser som frakter folk fra parkeringsplassene på Gardermoen og til terminalen. Etter å ha satt seg fast på tre ulike plasser og endelig parkert bilen ringte mannen min igjen. Bussen var ikke å se og nå begynte det å bli kritisk. Jeg ringte flere taxiselskaper (det var ingen taxier utenfor) for å høre om de hadde en bil på Gardermoen som kunne hente Lee på parkeringsplassen og kjøre ham til innsjekkingen. Jo da, etter tre forsøk fikk jeg snakket med en taxisjåfør. Jeg forklarte ham situasjonen, men han sa at han ikke giddet. Han skulle spise mat og orket ikke kjøre mer. Hadde jeg ikke vært en kristen og snill jente hadde jeg nok fortalt ham akkurat hva jeg syntes om ham der og da. I stedet vendte jeg meg mot han som satt i bagasjedroppen og spurte om han kunne vente bittelitt med å stenge, men han var nådeløs og det er i grunnen helt forståelig. Da åpnet jeg begge koffertene og pakket alt flytende+sminke over i den største, satt meg på lokket for å lukke den (tror det var nummeret før den sprengte) og sendte den avgårde i bagasjedroppen(30 kg) og tok med meg den lille som håndbagasje. Mannen i skranken var veldig skeptisk og sa at han håpet jeg kom meg på det flyet med eller uten mannen min, hvis ikke måtte de hente kofferten min ut av flyet og bla bla bla. Jeg takket og bukket og så at klokken var 06:59. Flyet skulle lette 07:20. Hvor var Lee? Han ventet fortsatt på en buss på en parkeringsplass langt unna terminalen. I min fortvilelse løp jeg utenfor og fant en taxi som stod og ventet på noen som hadde bestilt. Men han var god og snill og sa at han kunne ta turen ned for å hente Lee. Han kjørte noen meter da Lee ringte og sa at bussen hadde kommet og at han ville være der om 5 min. Jeg takket taxisjåføren og betalte 156 Kroner for de to metrene. Jippi. Så løp jeg inn og stilte meg i sikkerhetskontrollen. Lee kom løpende klissvåt etter å ha ligget under bilen for å grave bort snø med armer og bein, og etter tre forsøk og flere pip gjennom maskinen var vi endelig på rett side. Vi løp (jeg med stilletheler og miniskjørt) og da vi bordret flyet lukket de døren bak oss og sa: "Bording completed".

Puh!!

Ferien i Tenerife var fantastisk. Sol og skyfri himmel hver dag. Bading og soling og hyggelige restauranter og et deilig basseng. 22c på dagtid og rundt 18 på kvelden.

Moralen med historien er: Beregn mer tid på kjøring når du bor langt ut i skogen, pakk alltid undertøyet nederst i kofferten i tilfelle du må åpne den på flyplassen og snø er egentlig ikke så ille når du er på andre siden av Europa.

Ville vakre fugler

torsdag, januar 29, 2009

Nerden i meg er løs




...igjen. Ja, det går noen år mellom hver gang, men nå har jeg atter en gang Monkey Island feber. Desverre har ikke LucasArts produsert en ny versjon, så jeg spiller Escape from Monkey Island (4'ern) for tredje gang. For de av mine lesere som ikke aner hva jeg prater om, kan jeg forklare:



Det er et dataspill hvor du styrer piraten Guybrush Threepwood som må løse ulike oppgaver. Jo mer kreativ du er på å finne løsninger, jo fortere kommer du gjennom spillet som byr på alle typer utfordringer for den stakkars antihelten. Det er egentlig ikke så lett å beskrive Monkey Island, det må bare oppleves. Jeg ble hekta som 11-åring da min kjære storebror introduserte meg for "The Secret of Monkey Island" som var det første spillet i serien. Jeg tror økte min dataforståelse, men spillet bidro også med å øke mine ferdigheter i engelsk. "I want to be a pirate", "I am rubber, you are glue" osv.



Ja, jeg elsker virkelig det spillet. Det er full av humor og morsomme replikker og dessuten har det fulgt med meg hele mitt liv. Sukk. Nerdesukk.



Her er utdrag fra en samtale mellom Haggis og Guybrush:



Haggis McMutton: “Well, Haggis is only my nickname. My true name is ‘Heart Lungs And Liver Boiled In The Stomach Of The Animal McMutton’."


Guybrush: “Oh, so your parents were expecting a girl.”


Haggis:Aye.”


Under er et bilde fra det første spillet. Som du ser var ikke grafikken mye bedre enn text-tv


Her kan du lese mer om spillet

Her kan du kjøpe det



fredag, januar 23, 2009

Unnskyld



Om det hadde vært lov i Norge skulle jeg hatt bilskilt med egen tekst. Der skulle det stått UNNSKYLD. Om du ikke kjenner til mine kjøreegenskaper om vinteren skal jeg forklare hva jeg mener med unnskyld.

  • Unnskyld for at jeg konsekvent kjører 25 km/t under fartsgrensen bare fordi det er vinter


  • Unnskyld for at jeg glemmer å slå av langlysene når du kjører forbi meg


  • Unnskyld for at jeg setter på nødblinken hver gang jeg får hetta


  • Unnskyld for at jeg setter meg bak rattet på vinterstid

Jeg er klar over mine feil og mangler. Så hvorfor gjør jeg ikke noe med det? Jeg gjør det jeg kan.


  • Jeg stopper opp og kjører inn til siden sånn at du kan suse forbi og vise meg fingeren og jeg kan vise deg skammen i mine øyne (du burde holde blikket på veien - ikke meg).


  • Jeg ber om englevakt rundt bilen din (det trenger du så fort som du kjører - din idiot)


  • Jeg tar toget (men jeg må nok kjøre bil for å komme meg til togstasjonen)


  • Jeg lar alltid mannen min kjøre om vi skal samme sted til samme tid (har jeg noe valg?)

Jeg har aldri kræsjet en bil og jeg har aldri kjørt av veien (det har derimot min kjære mann). Det skal jeg ha. Men til syvende og sist er det kanskje på tide at jeg gjør det. Kanskje jeg burde kjøre etter fartsgrensen og ikke etter forholdene (for det er det jeg gjør). Kanskje til og med bryte fartsgrensen? Nei. Jeg kommer nok til å fortsette å opprettholde alle fordommer mot kvinnelige bilister (i alle fall på vinterstid). Tror jeg må skaffe meg sånn skilt jeg. For jeg mener det virkelig. Unnskyld!

Skrev noen tanker rundt bilkjøring og grøftekjøring for to år siden også. Se her

torsdag, januar 22, 2009

R.I.P min kjære venn og fantastiske svigermor



Tusen takk for at du tok så godt i mot meg fra første stund. Takk for alle samtalene, all latter og tårer. Du var den beste. Jeg vil alltid elske og minnes deg.

Gleder meg til å se deg igjen en vakker dag.

Hilsen din svigerdatter og venn Victoria

fredag, januar 09, 2009

Grisen som kunne fly



Det var en gang en gris som bodde på en gård,
Den hadde mange tanker som griser ofte får.
En dag skal jeg få briller, pass og paraply,
Mens de andre står og grynter skal jeg ut å kjøre fly.

Jeg skal fly til London og så til Kristiansund
Så skal jeg fly til Århus og være der en stund,
Pappagrisen lyttet på sin uerfarne sønn
Og da han kom til ordet var det slettes ingen bønn

Da må du gå på skole i en fremmed farlig by,
En skole for piloter, der de lærer deg å fly,
Og skole koster penger, for lærdom har sin pris,
Ja for å bli pilot må du først bli sparegris.

Den lille grisen sparte på alt som dukket opp,
For penger var det nok av på gården til Herr Knopp
For Knopp var en av de som gravde penger ned
Og trodde ingen visste hva han spekulerte med

Grisen sparte flittig i mange lange år
Til han hadde penger til å kjøpe seg en gård,
Men selv om tanken fristet var han fortsatt sikker på,
Han skulle bli pilot og han ville bli det nå!

Han sa farvel til pappa som gråt en liten skvett,
Før han tuslet ut av bingen uten å bli sett,
Så begynte han på skole i en fremmed farlig by,
For å bli den første grisen som lærte seg å fly

Akk, byen den var farlig og skolen var så stor
Og alle gikk og kalte ham for julemat og svor
Ja grisen vår ble stemplet som klassens idiot
Men før sommeren var omme var grisen blitt pilot

Han fløy til Kristiansund og så til London by
Han fløy rundt hele verden, han seilte hver en sky,
Han fløy til og med til Gaza, Minsk og Amsterdam
Men livet ble forandret da han fikk et telegram

Pappas ord fortalte om den stakkars bondemann
Som hadde mistet alle pengene, sin kone og forstand
Han hadde gått til banken, fått seg lån og full kreditt,
For å redde hele gården og levebrødet sitt.

Men lykken snudde ikke for stakkars bonde Knopp,
For børsen var gått ned og renta var gått opp,
Nå drar jeg hjem sa grisen, nå drar jeg hjem i kveld,
For selv om bonden ikke vet det – så står jeg ham i gjeld.

I en stue på en gård satt en bondemann og gråt,
Ute ulte vinden en dyster gammel låt
Plutselig i døren stod en velkjent liten gris
Med en koffert full av penger, suvenirer og et glis

Moralen med historien sier jo seg selv
Det er å følge drømmer og betale ned sin gjeld
Ikke stol på banken, lytt alltid til din far,
Og når renta klatrer høyt, er venner alt vi har.

(Og griser kan fly.)

Victoria Campbell

onsdag, januar 07, 2009

Victoria is back on track!!


Først av alt: Godt nytt år!


Ja, du kan bare tro dine egne øyne, Victoria blogger igjen. Denne gangen kommer jeg sterkere tilbake enn både Britney, Myggen, Al-Qaida og renta tilsammen. Jeg lover å oppdatere ofte med varierte innlegg med sterke, svake, gamle og nye meninger, bilder og dikt. Nå som jeg har flyttet på landet og har tilgang på masse frisk luft, skog, elg og lang vei til jobb, vil jeg få nok av nye impulser å skrive om. Julen har vært en glede og det nye året bare venter på å bli oppdaget.



Nyttårsforsett?


- Ikke bli syk en eneste dag i 2009 (ikke forkjøla en gang)

- Bli en enda bedre kone (om det er mulig da)

- Se hele sesong 3 av Big Love (Love Big Love!!)

- Være mer sosial enn i 2008 (selv om jeg bor i skogen)

- Ta ridetimer (bor gangavstand fra rideskole og med gangavstand er alt mulig)

- Oppdage nye forfattere

- Oppdage nye land

- Skrive mange dikt

- Ringe svigemor oftere

- Drikke mer melk

- Bake bake bake

- Blogge mer


Livet er herlig og det er du også!





onsdag, april 16, 2008

Jeg har vært i Spania


...og jeg kan ikke vente med å dra tilbake! Sevilla må være en av verdens deiligste byer, med trange smug, hundrevis av bygninger fra det 16. århundre, koselige resturanter, vakre mennesker, hester og vogner over alt, sol og appelsintrær.

Det er den beste bursdagsgaven jeg noen gang har fått! Det var nemlig min kjære mann som hadde kjøpt denne turen i hemmlighet og avslørt det på min 27-års dag.

Grunnen til at han valgte Sevilla, er fordi han vet at jeg alltid har ønsket å dra dit. Min gode venninne Renate og jeg har drømt om den byen siden vi var tenåringer. Sevilla er en av de sentrale stedene i romanen vår (nest etter London).

Nå har jeg endelig vært der - og elsker det!!



Det var april-festival i Sevilla da vi var der. Tusenvis av spanjoler reiser ditt hvert år for å delta i et av landets mest populære happenings. Damene var kledd i tradisjonelle flamencodrakter og mennene i rideklær. Tyrefekting, dansing, ridekonkurranser og mye festing er noe av ingrediensene som skaper stemning på slike festivaler.



Appelsintrærne vokste over alt.




Katedralen midt i byen var enorm



Et helt normalt syn i de trange smugene




The Campbells



Jeg fant et tre som matchet veska mi



Jeg vil også ha sånn kjole!!!!

fredag, april 04, 2008

Drømmekonserten



Barbra Streisand og Jokke i Spektrum!!! Alle billettene er utsolgt og jeg er så heldig å være en av de som har fått tak i en. Og tenk - jeg skal sitte på hedersplassen. Det var jo jeg som brakte de sammen, Barbra og Joachim, to av mine nærmeste venner.
Hvilke sanger skal de framføre, spør du. Easy listening eller rock, norsk eller engelsk, strykeorkester eller rockeband? Vel, det blir en lett blanding. De starter med "to fulle menn" og avslutter med "Woman in love". Er du heldig får du kanskje kanskje tak i en billett.
Dette er ingen aprilsnarr, det er helt virkelig - I min største fantasi. Desverre er Jokke død, og Barbra, vel...hun har sceneskrekk.

Men det er lov å drømme, er det ikke?